Feature artikkel om digitale sosiale medier

Jenter på nett

Det er helt stille i rommet jeg kommer inn i. Det er tre ungdommer i alderen 14 til 15 år. De visste jeg skulle komme, men de har knapt nok tid til å se opp når jeg entrer rommet. Det eneste jeg hører er knatringen fra tastatur og summingen fra pc’ene......
Jentene som jeg skal snakke med om data som sosialt medie er Ann Michell, Aurora, Henriette og Camilla.



Jeg tenker tilbake til da jeg selv var 15. Hva har endret seg på den tiden? Selv husker jeg at min aktivitet den gangen var av en helt annen art. (Vi var mer tilstede, hvis en slik beskrivelse kan brukes.) Her sitter tre jenter i samme rom, og de snakker ikke med hverandre. Eller gjør de det?
Jeg tar ett glimt over skulderen på den ene jenta. Hun er inne på både Facebook, Nettby og MSN på en og samme tid. Alle tre applikasjonene er digitale sosiale medier. Hva er det som gjør dette så innmari spennende? Det var jo ikke så mange år siden det var slik at hvis man satt i timer foran en pc, så var du en datanerd som trengte å få deg et liv. I hvertfall var det slik mange så på slike før. Og det hørte også til sjeldenheten at det var jenter i den leiren.

Hvilken glede har dere av å være på for eksempel Facebook?
Svarene kommer nesten synkront: -Snakke med familie som bor langt borte og holde meg oppdatert på hva som skjer. Det er også en veldig fin måte å holde litt kontakten med dem du ikke møter så ofte. Bursdager blir også vanskeligere å glemme.

Helt klart er det mye som har endret seg på meget kort tid. Nå har alle tilgang til pc. Og hvis man ikke har flere profiler ute på nett, og bruker en del tid på de digitale mediene, blir man kanskje hengende etter, eller forminsker sitt sosiale nettverk. Alt har kanskje rett og slett blitt snudd på hodet?
Jeg blir litt nysgjerrig og spør:- Hvilke medier blir mest brukt?
Her svarer de nesten i kor: -Facebook, Nettby og MSN. Facebook er vel det som blir mest brukt. Nesten alle vi kjenner har det.
-Jeg kjenner ei fra Oppdal som ikke bruker data i det hele tatt, kommer det bardus fra Ida som plutselig deiset inn døra. Det er som om hun hadde en virkelig nyhet å fortelle.



Vi er på skolen, og mange elever hørte om intervjuet, og var veldig ivrig etter å si sin mening om dette mediet.

Dere har vel noen form for begrensning hjemme?
-Nja, egentlig. Ikke noe konkret, men når de mener jeg har vært på pc’en for lenge, må jeg stoppe. Lekser før pc, sier Henriette med en litt alvorlig, men samtidig voksen mine.

Hva med bilder da? Kan dere legge ut hva som helst?
-Ingen har sagt noe om det, sier Rebecca, men jeg vet jo selv hva jeg ikke skal legge ut. Henriette bryter inn og sier. -Nei, absolutt ikke. Foreldrene mine er ganske så strenge på det. Jeg får for eksempel ikke legge ut bilder av meg selv i bikini, noe jeg heller ikke har behov for. Jeg synes det er greit at de er sånn.
Camilla sier stille på sidelinja: -Nei, man legger da ikke ut bilder av andre hvis de ikke vil, og man legger ut passende bilder av seg selv.

Hmm, selv har jeg ei datter på 12 år. Kanskje det ikke er så mye å bekymre seg for da, tenker jeg. Om ikke retningslinjene er direkte styrt fra alle foreldre, virker det jo som disse jentene har fornuften i behold. Kanskje man rett og slett skal våge å ha tillit til de noen ganger? Vi forventer jo at ungdommen skal ta ansvar, men våger vi å gi dem det?

Jeg velger å spørre dem direkte. -Har foreldrene deres grunn til å bekymre seg over deres bruk på nett?
-Nei, kommer det bastant fra Camilla. -Jeg bruker å tenke før jeg legger ut info om meg selv og andre med bilder. Rebecca derimot, er litt mer vag i sin uttalelse. Det finnes jo jenter som legger seg litt for mye ut på nettet.
Henriette synes egentlig det, men selv sier hun at hun kjenner den sosiale koden og hva som kan skje slik at hun unngår trøbbel. Men det kan jo forekomme både porno, pedofile og mobbing og sånt da, legger hun til.

Selv har jeg jo min datter på msn-lista mi, men det kan jo ikke kontrollere i noen særlig grad hva hun gjør på nett. Jeg har ikke lagt meg til på hennes Facebook. Ei heller Nettby. Det hadde kanskje vært litt lurt?
Hva synes dere om det?
-Huff, nei, utbryter Rebecca! -Selv har jeg foreldrene mine på facebook, men de må slettes så fort som mulig! Hun tenker seg litt om, og sier med litt lav tone: -Vel, på face er det mange voksne som er venner av venner, så dit kommer foreldre til uansett.
Henriette har også sine foreldre på facebook, men det er ikke det lureste jeg har gjort, sier hun. Og legger til at de hadde nok reagert hvis jeg hadde avslått venneforespørselen.
-Jeg hadde ikke brydd meg noe om det, legger Ida til.

Nå er det jo slik at det er mange som misbruker nettet. Ved at de forfører unge jenter, og kanskje også utgir seg for en annen enn den de er, og har helt andre motiver enn det de gir utrykk for. Det er mange foreldres bekymring. Alle kan jo være akkurat hvem man vil, og gjemme seg bak et hvilket som helst bilde. Nyhetsbildet har nok av slike eksempler. Flere reportasjer, og da også med skjulte kameraer, viser en skremmende utvikling vedrørende dette.

Med dette friskt i minne, synes jeg det det er passende med et avsluttende spørsmål:
-Har dere opplevd noe skremmende på nett?
Ann Michell: -Nei, eller jeg har jo opplevd ekle ting som når folk opp i 30-årene sender melding (Nettby) og spør etter min msn-adresse og sier jeg er pen. Men dette svarer jeg aldri på.
Aurora nikker bekreftende at det er mange menn på 18 år og oppover som prøver seg.
-Jeg har ikke opplevd noe spesielt av dette, sier Henriette, men jeg er jo ikke så mye på nett heller.

Skrevet av Bjørn Inge Skauen